Per Arne Karlsen

Frihandel mellom land fører til større velstand og bedre liv for innbyggerne i de land som har det. Mange er i dag enige i dette. Men det er en utbredt oppfatning at frihandel må avtales bilateralt eller helst multilateralt, dvs. at man bare tillater tollfri import hvis andre land forplikter seg til å gjøre det samme. Unilateral frihandel betyr at et land åpner sine grenser for import fra alle land uten betingelser. Sannheten er at dette faktisk vil føre til større velstand for de land som innfører det enn de som ikke gjør det.

En handel har alltid to sider i og med at man frivillig bytter verdi mot verdi til felles beste. Tollbarrierer gjør slik byttehandel mellom individer og bedrifter i forskjellige land dyrere enn den ellers ville ha vært. Dette fører til at færre handelstransaksjoner blir utført og lavere velstand (kjøperen har f.eks. ikke lenger råd til den varen han ellers kunne ha skaffet seg).

Ved unilateral frihandel fjernes et av hindrene for tosidig byttehandel, nemlig skatten på import. Dette gjør at kjøpere kan skaffe seg varer som de før ikke hadde råd til, og de blir dermed mere velstående. Dette gjelder uavhengig av om landet de kjøper en vare fra har skatt på import eller ikke.

Desto flere hindre for samhandel som fjernes, desto billigere blir den. Dette fører til at antallet potensielle handelspartnere øker og dermed mulighetene for å gjøre en mere lønnsom handel. At et hinder bare kan fjernes for varer som går i den ene retningen betyr ikke at man bør beholde hindrene i begge retninger.

En vanlig innvending mot unilateral frihandel er at den vil føre til underskudd på handelsbalansen, dvs. at et land vil importere flere varer enn det eksporterer og ha større utgifter enn inntekter. Denne innvendigen er uholdbar fordi det aldri kan være noen ubalanse i handelen. Det er alltid to sider av en handel og begge sider bytter en verdi, f.eks. en vare mot en annen verdi, f.eks. penger. Både varen og pengene er et uttrykk for verdi som partene har produsert og de bytter denne produksjonen med hverandre. Pengene representerer en verdi, men det er alltid en balanse mellom produsert verdi og det som byttes i handelen. Et land kan i perioder eksportere flere varer enn det importerer. Det betyr bare at det sparer de fremmede pengene til fremtidig import eller investerer pengene i de landene de kom fra.

Unilateral frihandel fører ikke bare til økt import, men også til økt eksport. Færre hindre for import fører til en totalt sett lavere byrde for handelen. Pengene som selger får må komme fra produksjon. Disse pengene kan ses på som rettigheter til resultatet av fremtidig produksjon i landet til kjøperen, og vil derfor i det lange løp føre til tilsvarende vareeksport.

Tollbarrierer er en krenkelse av innbyggernes frihet til å handle med hvem de vil. Det er ingen grunn til at betingelsen får å gi egne innbyggere frihet, er at andre lands innbyggere skal ha ha det samme. Initiering av tvang er en negasjon av den menneskelige tenkeevne, og tollbarrierer er enda et eksempel på at intet godt kan komme ut av det. Toll er umoralsk og upraktisk.

Unilateral frihandel fører til større velstand ved at det blir færre byrder på egne innbyggere. Dette er bedre enn avtalt handel fordi det kan innføres helt uavhengig av hva andre land måtte gjøre. Norge burde derfor straks fjerne all toll og andre hindringer på handel, og på sikt melde seg ut av EØS, WTO og andre handelsorganisasjoner.

Dette innlegget ble først publisert i Tidsskriftet LIBERAL Vol. 4 No. 2.